Regnet trommet mot kjøkkenvinduet idet jeg helte den siste porsjonen med billig pasta over i et dørslag. Det banket ikke på døren, den ble bare revet opp. Morten sto i gangen med skitne vernesko, dryppende regnjakke og et ansiktsuttrykk som om noen hadde stjålet lommeboka hans.
– Hvor er overføringen? – snerret han, uten å ta av seg skoene. – Det er den femte i dag, Ingrid! Bilforsikringen trekkes om førti minutter, og felleskontoen er helt ribbet!
Jeg skrudde av plata, tørket hendene på et kjøkkenhåndkle og satte meg ned ved det slitne furubordet. Rolig dro jeg ut en bunke kvitteringer og kontoutskrifter fra skuffen, la dem pent ved siden av den halvspiste brunosten fra i går.
– Jeg kommer ikke til å overføre noe som helst. Aldri mer.
Morten stivnet. Hendene hans, som allerede hadde begynt å romstere i jakkelomma etter snusboksen, stoppet halvveis. Han stirret på meg som om jeg hadde foreslått å selge hytta på Sørlandet.
– Hva i svarte… hva mener du?
Jeg pekte på papirene.
– Matematikk fra barneskolen. Jeg har regnet på det. Hver eneste krone av lønnen min, alle de 38 000 jeg får etter skatt, går inn på den felles felleskontoen din hver måned. Og likevel må JEG bruke kredittkortet mitt for å handle på Kiwi, JEG betaler strømregningen fra min egen sparekonto, og JEG går her i sko som har gått opp i limingen. Så fortell meg, Morten: Hvor er din lønn? Hvor er det blitt av pengene?
Han rev av seg jakka og kastet den på kjøkkenbenken.
– Nå syns jeg du er urimelig. Moren min trenger hjelp, har jeg jo sagt. Pensjonen hennes er jo latterlig liten. Dessuten har jeg hatt dyre bilreparasjoner, og…
– Og hytta hennes? – avbrøt jeg. – Det nye taket i fjor, det smijernsgjerdet rundt verandaen, det splitter nye septiktankanlegget? Hvem tror du betalte for det?
Morten ble blek under den tre-dagers skjeggveksten.
– Hun fant en billig håndverker, de ordnet en avtale…
– Ja, avtalen var at jeg skulle betale. Uten å vite det.
Jeg reiste meg og åpnet kjøleskapet – tomt, bortsett fra en halv liter melk og noen First Price-grønnsaker. Jeg tok fram telefonen min, logget inn på den nye nettbanken jeg hadde opprettet i skjul hos en annen bank. Der lå lønnen min, urørt, for første gang på fire år. En eneste dag, og jeg følte meg allerede lettere.
Morten begynte å gå fram og tilbake på det knirkete kjøkkengulvet.
– Altså, Ingrid, vi kan jo snakke om dette. Jeg skal forklare alt. Men akkurat nå må jeg ha sju tusen kroner til forsikringen. Så kan vi sette oss ned i morgen og gå gjennom alt sammen, jeg lover.
Akkurat da lyste telefonen hans opp på bordet. En push-varsel fra Sparebank1 blinket over skjermen: **«Påminnelse: Avdrag på lån forfaller i morgen. Beløp: 14 500 kr.»**
Morten kastet seg over telefonen, men jeg rakk å lese beløpet. Det var dobbelt så mye som bilforsikringen han snakket om.
– Hva var det? – spurte jeg med rolig stemme, selv om hjertet hamret. – Et lån til?
Han prøvde å le det bort.
– Bare svindel, sikkert.
– Morten. Hvor mange lån har du? Hvor mange har du tatt opp i mitt navn, uten at jeg vet om det?
Stillheten som fulgte, ble bare brutt av regnet og en radio fra naboleiligheten som spilte P4. Morten sank sammen på stolen.
– Tre, – hvisket han. – Ett til taket, ett til septikken, og ett til for å dekke avdragene på de to første. Moren min… hun måtte jo ha det. Hun sa du hadde råd. Du som jobber så mye.
Jeg holdt meg fast i kjøkkenbenken. Tre lån. Mens jeg sto i minusgrader på fryselageret ved fiskemottaket og tok ekstravakter annenhver helg, mens jeg spiste havregrøt til middag for å spare penger, hadde svigermor kost seg med flunkende ny hytte og spaopphold på Geilo.
Telefonen til Morten begynte å ringe. Displayet viste «Mor».
– Svar, – sa jeg. – Fortell henne at kredittkortet er sperret.
Han nølte, men trykket på den grønne knappen. Stemmen til Berit skingret ut av høyttaleren, full av forventning:
– Morten, gutten min! Nå har jeg funnet et nydelig rotting-setning til verandaen, det koster bare ni tusen. Du overfører, ikke sant? De hadde bare ett igjen, så jeg må slå til i dag!
Morten så på meg med et desperat blikk. Jeg ristet sakte på hodet.
– Jeg… jeg kan ikke akkurat nå, mor. Vi har en situasjon her.
Berits tone ble skarp.
– Hva slags situasjon? Er det kjerringa di som lager vanskeligheter igjen? Morten, du må sette henne på plass. Hva er poenget med at hun jobber seg halvt i hjel hvis hun ikke kan bidra litt til familien?
Jeg trengte ikke høre mer. Jeg gikk til komfyren, skrudde opp varmen under pastavannet igjen og slapp oppi en klump smør. Så tok jeg telefonen min, ringte opp min nye bankrådgiver og ba om å sperre den gamle felleskontoen for all videre tilgang fra Mortens side.
Det tok under to minutter.
– Hva gjør du? – ropte Morten fortvilet.
– Sikrer min egen framtid.
Jeg la på og så ham inn i øynene.
– Du flytter til moren din i kveld. Ta med deg tannbørsten og de dekkene du er så opptatt av. Nøklene legger du igjen på kommoden.
Han prøvde å protestere, så truet han med at fellesgjelden ville ødelegge meg også, men jeg viste ham utdraget fra folkeregisteret – lånene sto kun i hans navn, og jeg hadde aldri signert noe. Jeg var fri.
***
To uker senere sto jeg på min egen baderomsgulv av italiensk flis. Ikke noe luksus, men nytt, rent, og betalt uten et eneste snev av dårlig samvittighet. Jeg hadde kjøpt meg varme vintersko uten hull, og kjøleskapet var fylt med ordentlig mat, ikke bare datovarer.
Morten sendte meg SMS-er fra hytta: «Mor maser hele dagen», «Her er så kaldt at vannet fryser i rørene», «Du kunne i det minste hjulpet med strømregningen».
Jeg leste dem, og arkiverte dem uten å svare.
Så, en tirsdagskveld mens jeg satt med en kopp kaffe og så utover Byfjorden fra stuevinduet, vibrerte telefonen igjen. Ukjent nummer. Jeg tok den.
– Ingrid, kjære deg, – stemmen til Berit var like honningsøt som da hun forsøkte å overtale meg til å bake kake til Mortens bursdag. – Jeg tenkte vi kunne være voksne mennesker. Det er bare det at strømmen på hytta blir stengt i morgen hvis jeg ikke betaler regningen. Du kunne vel spandere fem tusen? Som en liten familiegave? Vi er jo tross alt i samme slekt.
Jeg sa ingenting. Jeg hørte bare den desperate pusten hennes, og i bakgrunnen, den velkjente lyden av P4 som fortsatt duret fra naboen.
Så trykte jeg på den røde knappen, blokkerte nummeret og drakk kaffen min opp. Ingenting smakte så godt som stillhet.
