Jeg sto på kjøkkenet i leiligheten min i Trondheim og telte porsjoner. To. Ikke seks. Ovnsbakt kveite med rotgrønnsaker, en flaske hvitvin fra polet, stearinlys på bordet. Thomas og jeg skulle endelig sette oss ned og snakke bryllup. Ikke gjesteliste og pomp og prakt – men budsjett. Antall gjester. Hvem som skulle betale hva. Voksenting, rett og slett.
Klokka var litt over seks en lørdag i slutten av august. Jeg rakk akkurat å ta ut fisken da ringeklokka gikk. Jeg åpnet – og der sto Thomas. Og bak ham: mora Anne-Berit, faren Tor, søstera Cathrine og mannen hennes, Lars. Anne-Berit holdt en gulrotsalat i en plastboks. Cathrine så seg rundt i gangen med en sånn mine, som om hun vurderte kvadratmeterprisen.
– Overraskelse! sa Thomas, ga meg et kyss på kinnet og skrittet rett inn. – Familien ville hilse på! Vi kan ta et lite møte og så fikser du noe mat til oss. Du er jo så flink.
Jeg kjente hvordan kjeven strammet seg, men jeg smilte. La plastboksen på benken. Jeg hadde tross alt poteter, en del grønnsaker, jeg kunne lage noe enkelt. Jeg ba dem sitte i stua, hentet tre ekstra stoler fra soverommet, fant fram glass og vannkaraffel. Anne-Berit satte seg i godstolen min – den med det gulstripete pleddet som skjuler flekken etter kaffekoppen jeg mistet for to år siden. Tor plukket opp avisen jeg hadde liggende på bordet. Cathrine inspiserte maleriet over sofaen.
– Er det arvet? spurte hun.
– Nei, det er fra et loppemarked på Bakklandet. Jeg likte ramma.
Hun tidde. Så litt lenge på den.
Jeg gikk tilbake til kjøkkenbenken og begynte å kutte poteter i skiver, litt vel hardhendt. Thomas kom inn, lente seg mot kjøleskapet.
– Mari, kan du ikke skjerpe deg litt? Gjestene venter. Mamma er sulten, og du somler jo. Få maten på bordet nå.
Jeg la ned kniven. Tørket fingrene i et kjøkkenhåndkle og så på ham.
– Kan jeg snakke med deg et øyeblikk? I gangen.
– Nå? Vi er jo samlet.
– Et øyeblikk.
Han himlet med øynene, akkurat så teatralsk at Anne-Berit kunne se det fra stua, og fulgte motvillig etter. Jeg lukket kjøkkendøra halvveis og stilte meg rett foran ham.
– Thomas. Hvem sin leilighet er dette?
– Hva? Din, så klart. Hvorfor spør du om det?
– Bare så vi er helt enige. Jeg har betalt ned lånet alene. Du flyttet inn i påska. Har du betalt én eneste strømregning?
Han tidde. Tok seg til haka. – Jeg sa jo at jeg skulle sette over penger til felleskontoen neste måned.
– Thomas, vi har ingen felleskonto. Du spurte aldri. Har du betalt for noe av det vi spiste de siste fire ukene? Du kjøpte en pose potetgull og en Solo den første uka. Resten har jeg handlet på Rema.
Han sukket. – Du overdriver. Det er familien min. De ville bare bli bedre kjent med deg. Er det så ille?
– Det er ille at du kommanderer meg på mitt eget kjøkken, uten å ha sagt fra. Ille at moren din hinter om at jeg burde vaske panelovnen jevnere. Ille at søsteren din himler av rammen min. Og verst av alt, Thomas – at du står her og synes det er helt i orden.
Jeg gikk inn på soverommet. Ikke for å gråte, men for å tenke. Jeg satte meg på sengekanten, trakk pusten, og åpnet bankappen på mobilen. Jeg hadde en egen sparekonto for bryllupet – 41 500 kroner. Jeg visste at Thomas hadde spart opp rundt 35 000, men de sto på hans private konto, og han hadde ennå ikke satt dem inn på noe felles. Vi hadde reservert Gamle Bybro kro for 8. september. 60 gjester. 40 av dem var hans. Jeg kjente to av dem.
Jeg så opp på speilet over kommoden. Og der sto kjolen min. Den enkle, elfenbenshvite fra Fretex, som jeg hadde sydd inn selv. Han hadde sagt den var «litt for enkel for en sånn dag». Moren hans mente at brudekjoler måtte ha slep.
Jeg lukket øynene. Og så ringte jeg.
Restauranten svarte på tredje ring. – Hei, det gjelder reservasjon for Thomas Vik og Mari Solberg, 8. september. Jeg vil gjerne avbestille. Ja, jeg vet at det koster et gebyr. Hvor mye? 2500 kroner. Helt greit, trekk det fra mitt kort.
Jeg avsluttet samtalen. Så gikk jeg ut i stua. Alle satt og stirret. Tor hadde endelig sluttet å bla i avisen. Cathrine holdt et glass med vann halvveis til leppene.
– Kjære gjester, sa jeg. – Nå må jeg be dere om å gå hjem.
Anne-Berit åpnet munnen. Cathrine satte glasset ned med et klirr. Thomas kom styrtende fra kjøkkenet, rød i ansiktet.
– Hva er det du holder på med, Mari?!
– Thomas, hør på meg. Bryllupet er avlyst. Jeg ringte og sa opp lokalet i sted. Gebyret trekker jeg fra din andel av budsjettet – 2500 kroner. Resten av pengene dine skal du få tilbakeført i morgen tidlig. Min andel har jeg alt satt på egen sparekonto. Du trenger ikke betale for noe som ikke blir noe av.
Jeg plukket opp jakken hans fra stolen ved døra, la den i armene hans. Så hentet jeg sportbagen hans fra boden – den han hadde med da han flyttet inn. Jeg fant et par bukser, sokker, en deodorant, noen kvitteringer fra Biltema i en skuff, og pakket dem nedi. La bagen ved inngangsdøra.
– Nøklene, takk, sa jeg og rakte fram hånda.
Thomas sto stum. Anne-Berit reiste seg, dirrende.
– Du angrer på dette, Mari. Thomas fortjener mye bedre. Du vet ikke hva du går glipp av.
– Jeg vet hva jeg går glipp av, svarte jeg. – Jeg går glipp av en mann som ikke respekterer meg. Som forventer at jeg serverer og betaler, mens han kommanderer. Det er mer enn nok.
Tor kremtet. Så bøyde han seg mot kona, strak arm og hjalp henne på med kåpa.
– Kom, Anne-Berit. Hun har sagt sitt. La oss dra.
Cathrine stirret på meg, så på broren, så fulgte hun etter uten et ord. Lars, svogeren, ble stående et halvt sekund. Han nikket kort, nesten usynlig. Jeg så slitasjen i blikket hans, og forsto uten at vi utvekslet et ord.
Jeg sto i døråpningen. Thomas nølte.
– Mari, vi kan snakke om dette. Jeg kan betale det du trenger, jeg skal ordne opp. Jeg elsker deg.
Jeg så på ham. – Thomas, dette er ikke en forhandling. Jeg elsker deg også, men jeg elsker meg selv mer. Og den kjærligheten kan jeg ikke gi opp. Gi meg nøklene.
Han famlet i lomma, tok fram nøkkelknippet og vred av de to nøklene til leiligheten min. Han la dem i hånda mi. Jeg lukket fingrene rundt metallet, det var varmt etter lomma hans.
Han snudde seg, tok bagen og gikk ut. Jeg låste begge låser, satte på sikkerhetskjeden, og sto der en stund med hånda mot døra.
Så gikk jeg inn på kjøkkenet. Kveita var kald, men det gjorde ingenting. Jeg fileterte den, varmet den i ovnen og tok fram et nytt glass. Satte på radioen – P1, et eller annet kulturprogram. Åpnet vinen. Satte meg ved det lille bordet, delte fisken i to. Den smakte salt og helt nydelig, selv om den hadde ventet.
Jeg hentet telefonen igjen. Ikke for å gråte, men for å sende en melding til naboen i etasjen under, Jens, en pensjonert elektriker som jeg alltid hjalp med PC-en. Han var alene, likte fisk, og var skikkelig selskap.
«Jens, har du spist? Jeg har en ekstra porsjon kveite. Velkommen opp om en halvtime.»
Så lente jeg meg tilbake, drakk en slurk vin til, og kjente på stillheten. Den var min. Leiligheten, lyset over byen, onsdagskvelden som plutselig lå vidåpen og ubrukt foran meg. Jeg skulle sove lenge, ta en lang løpetur i Bymarka, kanskje male yttergangen grønn.
Og jeg skulle aldri mer unnskylde meg for å være sulten, eller flink, eller i veien i mitt eget hjem.
