Regnet pisket mot soveromsvinduet, sånn det bare gjør i Bergen i oktober — ikke rett ned, men sidelengs, som om noen sto utenfor og spylte fasaden med en hageslange. Jeg satt på kjøkkenet og ventet på at vannkokerens blå lys skulle slukne, da mobilen vibrerte to ganger mot bordplaten. En venneforespørsel på Facebook. Silje, 22. Profilbildet viste ei jente med hockeyfrisyre og en altfor stor kopp med noe som sikkert var matcha latte. Ingen felles venner. Jeg tørket av brillene med t-skjortekanten og myste på skjermen. Hva ville hun med en kar på femtito fra Åsane? Jeg godtok forespørselen mest fordi nysgjerrigheten kilte, og fordi fjernsynet viste reprise av et program jeg allerede hadde sett to ganger.
Ti minutter senere tikket den første meldingen inn. «Hei! Kult at du la meg til :)». Så kom spørsmålene: om jeg bodde i Bergen hele året, om jeg likte fotturer, om jeg hadde båt. Jeg svarte kort, men vennlig, og lurte på om dette var en slags ny spam. Så kom det: «Hvor gammel er du egentlig? Du ser mye yngre ut på bildene.»
Jeg måtte sjekke hvilke bilder hun mente. Det nyeste var tatt i 2019. Femti år gamle lysløgner på en profil. Jeg skrev «52». En pause. Hun svarte: «Du er jo skikkelig kjekk. En sånn George Clooney-fyr.» Neste setning var allerede på vei: «Kan vi snakke om voksne ting?»
Jeg kjente varmen fra vannkokeren stige mot ansiktet. Voksne ting. Jeg så bort på den halvspiste skiva med makrell i tomat, på den grønne dosetten med ukens piller, på kattehåret som lå som et fint lag støv over tastaturet. Så skrev jeg: «Greit. Du starter?» Hun: «Nei, du får begynne, kjekken…»
Jeg pustet ut gjennom nesa og begynte å skrive. Ikke fordi jeg trodde hun faktisk var interessert, men fordi jeg var så lei av å late som at livet var en fotoshoot. Jeg skrev om kneleddet som knirker som en gammel dør hver gang jeg reiser meg fra godstolen. At jeg kjøper 400 grams poser med frosne erter for å legge på ryggen, ikke for å lage ertesuppe. At jeg har et eget Excel-ark for å huske når bilen skal på EU-kontroll, når katten skal vaksineres, og når jeg sist tok en blodprøve — alle frister som for lengst er passert.
Jeg fortalte at den røde Volvo 240-en min har en bulk på bagasjelokket fra en utfart i Hardanger i 2013, og at jeg ennå ikke har fiksa den fordi jeg rett og slett glemmer det. At jeg har oppdaget at jeg kan våkne klokka fire om natta uten noen åpenbar grunn, ligge lys våken og lytte til regnet mens jeg mentalt går gjennom alle utgiftene mine. At brillene jeg brukte 1800 kroner på hos Specsavers er så skjoldete at Folk på Narvesen sikkert tror jeg kjøper melk på impuls, mens jeg egentlig bare leter etter priser. At jeg ikke lenger kan drikke kaffe etter klokka fem, for da ligger jeg der og forhandler med halsbrann til langt på natt.
Jeg skrev om musikk — at vinylplatene mine med Jokke & Valentinerne og DumDum Boys fortsatt står i stua, at jeg kjøpte dem på en bruktbutikk i Marken for tretti kroner stykket. At jeg hører på Radio Rock og irriterer meg over at de spiller for mye reklame. At jeg fortsatt kan hele teksten til «Soria Moria» utenat, men at jeg aldri husker hva jeg skulle på butikken.
Meldingen ble lang. Jeg avsluttet med setningen: «Så, nå har du fått snakke om voksne ting. Beklager at det ikke var mer spennende.»
Så kom de tre prikkene nederst i chatten. Hun skrev. Prikkene forsvant. Kom tilbake. Og så forsvant hele samtalen. Blokkert. Jeg ble sittende og stirre på den tomme tråden, der det bare sto «Du kan ikke svare på denne samtalen». Katten Rufus hoppet opp på bordet og la seg over den grønne dosetten min. Jeg klødde den bak øret og lo — en tørr lyd som knapt overdøvet regnet.
Kaffekoppen min sto fortsatt halvfull. Jeg tomte den i vasken, fylte den med vann og satte meg ved vinduet. Ute kunne jeg så vidt skimte lysene fra Ulriken gjennom tåka. Rutene var blindet av små dråper som hele tiden byttet plass.
Rufus mjauet mot døra. Jeg reiste meg, kjente hvordan venstre kne sviktet en millimeter, men lot det være. Platesamlingen ventet. Jeg dro fingrene over ryggene og trakk ut den tynnslitte med deLillos. Musikken fylte rommet — den handlet om ting jeg kunne kjenne igjen, om gatehjørner og snø og å vente på noe som kanskje aldri kom. Rufus krøllet seg sammen på skoene mine.
Mobilen lyste opp igjen. En ny venneforespørsel. Jeg snudde den med skjermen ned og lot plata spille ferdig.
