Einar åpnet døren selv. På trappen sto en gammel kvinne i falmet skaut og en frakk som var for stor. Hun holdt en plastpose fra Kiwi i hånden. Han kjente henne igjen med én gang. Øynene. De samme mørke øynene. Moren. Kvinnen han ikke hadde sett på trettitre år.
— Hei, Einar, — sa hun. Stemmen var hes, nesten borte. — Jeg… kom.
Han sa ingenting.
— Kan jeg få komme inn?
Han gikk til side. Hun trådte inn, forsiktig, og så seg rundt. Huset lå ved Mjøsa, et toetasjes trehus med store vinduer mot vannet. Inne var det varmt. Det luktet kaffe og tørr ved. På peishyllen sto en kaffekopp med en tynn sprekk. Han visste ikke hvorfor han la merke til den akkurat nå.
Hun satte seg ytterst på stolen. Beholdt frakken på. Hendene knyttet og løsnet på en knapp.
— Kaffe? — spurte han.
— Nei. Jeg blir ikke lenge.
Han satte seg overfor henne. Ventet. Utenfor hadde det begynt å snø. Store, våte flak la seg på vinduet.
Han var sju da hun fulgte ham til internatskolen på Hamar. De hadde tatt bussen fra bygda. Førti kilometer. Han satt med pannen mot det kalde vinduet og så grantrær og frosne myrer gli forbi. Hun sa ingenting. I hånden holdt hun en bylt med klærne hans: undertøy, en ullskjorte hun hadde sydd om fra farens gamle.
Internatet lå i utkanten av byen. Et grått toetasjes murhus, et gjerde med flasset maling, en rogn ved porten. I korridoren luktet det fiskepudding, klorin og våt ull. Gulvet var nyvasket, nesten gult. Stillheten var så tett at han hørte en flue slå mot ruten.
— Si farvel, — sa moren.
Han sto og så på henne. Hun var høy, mager, med skarpe kinnben. Skautet hadde glidd ned på skuldrene. Ansiktet var trett, helt uten uttrykk. Ingen tårer.
— Mamma, kommer du?
— Jeg kommer.
— Når?
— Snart.
Hun bøyde seg ned, kysset ham på pannen — tørt, kort. Så gikk hun nedover korridoren. Fort. Uten å snu seg. Døren smalt igjen. Skrittene døde bort på trappen.
Det siste han så gjennom vinduet, var ryggen hennes — rak, i det grå skautet, på vei mot bussholdeplassen. Så gikk bussen. Og like etter begynte det å snø. Den første snøen det året.
Hun kom aldri. Ikke til jul, da de andre barna fikk pakker og poser med godteri. Ikke på bursdagene hans. Ikke på foreldredagene, da fremmede mammaer og pappaer fylte korridorene med bæreposer og kakebokser, og han satt alene på sovesalen og så inn i veggen.
Ingen brev. Ingen pakker. Ingenting.
I tolvårsalderen slo han for første gang. De større guttene hadde tatt brødskiven han fikk av en snill kjøkkenassistent. De knakk nesen hans. Han gråt ikke. Han tørket blodet av med ermet og gikk løs på dem igjen. Han fikk flere slag, men brødskiven ga han ikke fra seg.
Fjorten år gammel forsto han: ingen kommer. Ingen. Bare han selv. To hender. Et hode som heldigvis fungerte.
Han lærte. Ikke fordi han elsket skolen, men fordi han skjønte at det var den eneste billetten ut. Han gikk ut av internatet med beste karakterer. Flyttet til Gjøvik. Fagskole. Høyskole. Han bodde på hybel, jobbet som lagerarbeider, vaktmester, avisbud. Mager, senete, alltid sulten.
Han gikk videre. Snublet, falt, reiste seg. Alene. Alltid alene.
Så løsnet det. Han drakk ikke, festet ikke. Han jobbet. Først som formann i et byggefirma. Så startet han eget firma. Reparasjon og innredning. Så ett til. Byggevarer. Så enda ett.
Førti år gammel eide han en kjede med byggevarehus over hele Innlandet. Hus: et toetasjes trehus ved Mjøsa, ikke langt fra Hamar. Volvo i garasjen. Penger på konto.
Kone hadde han ikke. Han klarte ikke å stole på folk. Han hadde prøvd. Det gikk ikke. Han hadde vært alene for lenge. Det var lettere sånn.
— Einar, — sa hun. — Jeg trenger penger. Mye.
— Hvor mye?
— Hundre tusen. Huset er kaldt. Taket lekker. Ovnen må bygges om. Og… gjeld.
Han så på henne. Hundre tusen kroner var ikke mye for ham. Småpenger. Men det handlet ikke om penger.
— Hundre tusen, — gjentok han.
— Ja. Jeg vet det er mye. Men du… du er rik. Alle vet det. Butikkene, bilene… Vil du virkelig nekte moren din?
— Moren min, — gjentok han.
Ordet var fremmed. Tomt. Som en frakk som ikke passet.
Hun frøs. Merket kulden i stemmen hans. Sluttet å fingre med knappen. Hendene lå stille i fanget.
Han reiste seg. Gikk bort til safen i hjørnet av kontoret. Tok ut en bunke sedler. Hundre tusen. Nye sedler, fortsatt i bankremse.
Hun fulgte hånden hans med øynene. Noe våknet i ansiktet hennes.
Han la bunken foran henne. Pent. Nøyaktig.
Hun strakte ut hånden.
— Vent litt, — sa han.
Han tok frem et papir fra en mappe. Et håndskrevet ark. La det ved siden av pengene.
— Hva er det?
— En regning, — sa han.
— Hvilken regning?
— For de siste trettitre årene.
Hun rynket pannen.
— Jeg forstår ikke.
— Regn etter, — sa han. — Du forlot meg da jeg var sju. Ti år bodde jeg på internat. I all den tiden kom du ikke én eneste gang. Du sendte ikke en krone, ikke et brev, ikke en pakke. Ingenting. Staten matet meg, kledde meg, ga meg tak over hodet. Jeg har regnet ut hva det kostet. Med rente. Og så la jeg til noe for… det andre.
Hun så på tallene.
— Det er nesten en million, — sa han. — Så jeg skylder ikke deg hundre tusen. Du skylder meg ni hundre. La oss gjøre det slik: jeg tar tilbake pengene mine, og du overfører huset ditt i bygda til meg. Det samme huset der du forlot meg. Avtale?
Hun så på ham. Så på pengene. Så på regningen. Hånden som hadde strukket seg mot bunken, sank ned.
— Du… hva… Er dette en spøk?
— Nei. Dette er bokføring. Du kom for penger, ikke sant? Da snakker vi forretningsspråk.
— Jeg fødte deg, — sa hun. Stemmen skalv. — Jeg bar deg i ni måneder. Alene. I en leilighet uten varmt vann. Og du gir meg… bokføring?
Han svarte ikke. Gikk bort til vinduet. Sto med ryggen til henne. Utenfor vaiet grantrærne. Det trakk kaldt fra Mjøsa. En nabo gikk forbi med en grå elghund. Snøen hadde tatt seg opp.
— Einar, — sa hun. — Einar, jeg kunne ikke. Jeg kunne virkelig ikke. Jeg var alene. Uten mann. Uten bolig. Jeg jobbet for smuler. Jeg hadde ikke mat til meg selv en gang. Jeg tenkte at på internatet ville du få det bedre. Mett, med klær…
— Bedre, — gjentok han uten å snu seg. — Bedre. Vet du hva de større guttene gjorde med meg? Hvordan de slo meg? Hvordan de tok maten min? Hvordan jeg gråt i puta om nettene så ingen skulle høre det, og ventet på deg? Hver jul ventet jeg. Hver bursdag. Ti år, mamma. Ti år.
— Jeg var redd, — sa hun lavt.
— For hva?
— For at du skulle spørre… hvorfor jeg forlot deg. Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg visste ikke. Forstår du?
Han snudde seg. Så på henne. Ansiktet hennes var vått. Tårene rant nedover de dype rynkene, de magre kinnene, den spisse haken. Skautet hadde glidd helt ned. Hun satt der — stakkarslig, gammel, knekt. Og likevel fremmed.
— Vet du hva det verste er? — sa han. — Jeg er ikke sint. Ikke lenger. Sinnet forsvant da jeg var tjue. Jeg vet bare ikke hvem du er. Jeg husker deg ikke. Jeg husker bare ryggen din i det grå skautet — du gikk nedover korridoren. Og det var alt. Alt som er igjen av deg — en rygg. I trettitre år har jeg hatt den ryggen foran meg. Og nå sitter du her, og jeg ser på deg og forstår ikke hva du vil. Penger? Kjærlighet? Tilgivelse? Hva?
Hun sa ingenting. Gråt.
Han gikk tilbake til bordet. Tok bunken med sedler. Skjøv den mot henne.
— Ta dem. Bygg om ovnen. Fiks taket. Hundre tusen er ingenting for meg. Men ikke kom tilbake.
Hun tok pengene. Hendene skalv. Seddelbunken skalv i de gamle fingrene.
— Jeg kommer tilbake, — sa hun. — Ikke for pengene. For deg.
— For sent, — sa han.
Hun reiste seg. Tungt. Knappet frakken. Så på ham en stund. Så gikk hun mot døren.
Og igjen — ryggen. Nå krokete, gammel, men den samme. Ryggen til en mor som går sin vei.
Døren smalt igjen. Skrittene døde bort på trappen.
Han ble sittende alene. Satte seg ved bordet. Så på regningen. Krøllet papiret sammen. Kastet det i peisen. Strøk en fyrstikk.
Papiret flammet opp og brant på et halvt minutt. Bare aske igjen.
Han satt og så inn i ilden. Utenfor mørknet det. Vinden tok tak i grantrærne, jaget små bølger innover Mjøsa. Snøen fortsatte å falle.
I huset var det stille. Så stille at han hørte sitt eget hjerte.
Og plutselig — uten at han merket det — kjente han noe presse mot brystet, en knute som løsnet i strupen. Han satt lenge slik, med hendene om koppen med den tynne sprekken, mens ilden brant ned til glør.
Neste morgen ringte han til en entreprenør i Hamar.
— Jeg trenger en jobb gjort. Tak, ovn, pipe. I Brumunddal.
— Når?
— Så fort som mulig.
— Hvem skal betale?
— Jeg. Send regningen til firmaet mitt.
Han oppga adressen. Morens adresse. Han fant den på nettet kvelden før. Han betalte forskuddet samme dag. Hundre og åttisju tusen kroner. Resten ved ferdigstillelse.
En uke senere kom lastebilen. Tre menn. De losset metallplater, isolasjon, sement, nye takstein.
Hun kom ut på trappen.
— Hvem har sendt dere? — spurte hun.
— Det har vi ikke lov til å si.
— Si det, — sa hun. — Er det fra sønnen min?
Formannen så ned, så bort, så på henne. Så bøyde han hodet kort.
Hun ble stående og se på mennene som bar materialene inn. Så gikk hun inn. Gjennom vinduet kunne han se henne sette seg på benken ved ovnen. Hun satt der lenge. Helt stille, med hendene i fanget, mens den nye varmen sakte fylte rommet rundt henne.
Einar satt på kontoret sitt, med telefonen ved siden av seg og et blikk full av grantrær og den grå vinterhimmelen over Mjøsa, der isen ennå ikke hadde lagt seg langs land.
