Den morgenen jeg våknet og så at noen hadde ribbet hvert eneste plomme fra treet i hagen, og brukket grenene som strakte seg mot gjerdet, kjente jeg ikke raseri. Jeg kjente en isnende ro. Jeg dro på meg morgenkåpen, trasket barbeint ut i det våte gresset og plukket opp en halvmoden plomme som var tråkket ned i bedet. Så gikk jeg inn igjen, fylte vannkjelen og satte meg ned med en kopp kaffe. Jeg visste nøyaktig hvem som sto bak. Og jeg visste at jeg kom til å knuse ham. Ikke med skrik og anklager. Men med noe mye mer presist.
Plommetreet. Det var Magne som satte det, for ni år siden. Vi hadde akkurat flyttet til rekkehuset på Nordstrand, og han insisterte på at vi måtte plante noe som kunne vokse seg stort nok til at barnebarna en dag kunne klatre i det. Jeg husker den lørdagen. Det var tidlig i mai, og han kom hjem fra Plantasjen med et spinkelt tre i en plastbøtte og et brett av torv og kugjødselkompost. Legen hadde sagt at han måtte ta det med ro, at den kroniske leukemien gjorde ham utmattet og sårbar for infeksjoner. Magne bare lo av meg da jeg protesterte. «Det er et tre, Ingrid, ikke en jernstang.» Han bar bøtta inn i hagen og sto der i en halvtime og vurderte lyset før han pekte. «Her. Her vil rotsystemet få plass, og det får sol fra morgen til kveld.» Vi gravde sammen. Eller rettere sagt, jeg gravde, mens han satt på en klappstol og dirigerte. «Litt dypere. Nei, der! Rett opp!» Da vi omsider fikk treet på plass, la han håndflaten mot den tynne stammen og kikket på meg. «Gi det tid. En dag kommer det til å overraske deg.»
Fire måneder senere var han borte. De to første årene bar treet ingen frukt. Hver eneste vår sto jeg og stirret på de nakne greinene og lurte på om jeg skulle sage det ned. Det gjorde for vondt. Men så, i den tredje våren, kom blomstringen. Et hav av lyserosa kronblader som luktet honning og nytt liv. Og til høsten hang det over tjue plommer der, mørke og saftige. Fem år senere var avlingen så enorm at jeg ikke rakk å spise dem selv. Jeg kokte syltetøy, la dem på glass med kanel og stjerneanis, bakte paier og tørket svisker. Jeg fylte papirposer og delte ut til naboene i hele gata. Ungene i nabolaget pleide å ringe på og spørre om de kunne plukke en plomme rett fra treet. Det fikk de alltid lov til. Treet ble et samlingspunkt. Og for meg var det et av de få levende minnene etter Magne. Den siste tingen han berørte.
Alt forandret seg da Lasse flyttet inn i naborekka i midten av mars. Han kom i en skinnende mørkegrå Audi Q8, og allerede første uken rev han ned samtlige blomsterbed og erstattet dem med hvit skjellsand. Postkassen byttet han til en sånn i rustfritt stål som lignet en safe. Andre uken banket han på døra mi. Jeg åpnet med en kurv med nyvasket tøy på hofta. «Kan jeg hjelpe deg?» Han så på meg med kjølige blå øyne. «Jeg heter Lasse. Din nye nabo.» «Ingrid. Hyggelig.» Han nølte, som om navnet mitt allerede smakte vondt i munnen. «Vi må snakke om treet ditt.» Jeg smilte. «Plommetreet? Det er vakkert, ikke sant?» «Nei. Det skjemmer hele feltet.» Jeg lo. Jeg trodde han fleipet. Men han rødmet ikke. Ikke et snev av et smil. «Det er ustelt. Grenene henger over gjerdet.» «Bare et par. De kan jeg beskjære.» «Plommene faller ned i hagen min.» «Du kan bare plukke dem opp og spise dem. Det har naboene gjort i årevis.» «Jeg vil ikke ha dem.» Jeg stirret vantro på ham. Han var som en maskin programmert til å irritere. I alle årene jeg har bodd her, har jeg aldri møtt en så ufordragelig nabo. Jeg bestemte meg for å være imøtekommende likevel. «Jeg skal klippe grenene som henger over til deg, og så kan jeg plukke opp plommene selv hver eneste kveld.» Han så på meg med isblikk. «Jeg vil ikke at du beskjærer. Jeg vil at treet bort. Det drar ned verdien på eiendommene her.» Jeg mistet smilet momentant. «Det kommer jeg aldri til å gjøre.» «Det burde du tenke over. Jeg kan gjøre ting vanskelig for deg.» «Er det en trussel?» Han trakk på skuldrene. «Ta det som du vil. Du er advart.» Så snudde han seg og marsjerte tilbake over gangstien som var perfekt kantet med hans forhatte skjellsand.
Jeg sto igjen med hamrende hjerte. Dagen etter bestilte jeg en arborist til å beskjære samtlige grener på hans side, millimeterpresist i henhold til norsk lov. Etter det hang ingenting over gjerdet. Alt ble liggende hos meg. Men Lasse ga seg ikke. Hver gang jeg jobbet i hagen, sto han i kjøkkenvinduet og glodde. En kveld kom han ut og hevdet at rottene fra treet kom til å knuse grunnmuren hans. «Tvilsomt at de når så langt,» svarte jeg. «Men din fantasi rekker tydeligvis mye lenger.» Han hveste noe uforståelig og forsvant inn. En uke senere tikket det inn et brev fra borettslaget. Lasse hadde levert en formell klage over treet. En representant, en sindig dame i sekstiårene ved navn Reidun, kom på inspeksjon. Hun gikk rundt treet to ganger, fotograferte gjerdet og sa til slutt: «Dette treet bryter ingen reglement. Greinene er på din side, og plommenedfallet er normalt. Naboens estetiske preferanser er dessverre ikke gyldig grunnlag.» Jeg pustet ut. Lasse sto med armene i kors og mørke furer i ansiktet. «Det er stygt,» gjentok han. Reidun så på ham som om han hadde sagt at månen var laget av ost. «Stygt er subjektivt, herr Olsen,» sa hun rolig. «Men hvis du skader treet, vil det få konsekvenser.»
Etter det snakket han ikke til meg. Men han stirret. Hver eneste dag. Derfor monterte jeg et viltkamera bak en einerbusk, rettet mot plommetreet og sideporten. Jeg følte meg idiotisk. En gretten nabo er ikke nødvendigvis farlig. Men Magne pleide alltid å si: «Følg den følelsen som ber deg sjekke døren en gang til. Viser det seg å være unødvendig, kan du i det minste le av det etterpå.» Så jeg lot kameraet gå.
I tre uker skjedde ingenting. Så, en morgen i september, våknet jeg og så ut av soveromsvinduet. Det var som om et uvær hadde herjet bare i min hage. Gresset var dekket av plommer. Hundrevis. Noen var most, andre kastet vilkårlig utover hellene og inn i blomsterbedene. Grener lå brukket på bakken. Jeg løp ut i tøfler og ble stående med hånden for munnen. Det var ikke et stormfall. Det var et raseri. Noen hadde ristet treet brutalt, brukket grenene og slengt frukten ut over hele plenen. Jeg gråt ikke. Jeg sto bare der og pustet. Så gikk jeg inn, tok ut minnekortet fra kameraet og satte meg foran pc-en med den tredje kaffekoppen.
Klokken 02.14 begynte opptaket. Lasse kom lydløst ut gjennom sideporten sin, iført mørk jakke og arbeidshansker. I hånden hadde han en lang stang med en krok i enden. Han trakk grenene ned og nappet plomme etter plomme. Så tok han tak i en tykk gren og vred den sidelengs til den knakk med et tørt smell. Han sparket frukten som falt, slengte kvister over gjerdet og trillet en trillebår med brukne grener som han senere kastet inn på min side som om det var søppel. Jeg så opptaket to ganger, og lagret det tre steder.
Jeg ringte ikke politiet. Ikke med det samme. I stedet printet jeg fire skjermbilder fra videoen, der man tydelig så ansiktet hans. Jeg hentet et stort sponplate fra garasjen, limte bildene på med teip og skrev med sort tusj: «Dersom noen lurer på hvem som ødela plommetreet min avdøde mann plantet: her er svaret.» Så bar jeg det ut til fortauet, like ved postkassene, og stilte det opp mot gjerdet.
Allerede før klokken åtte begynte folk å stanse. Marte fra nummer ti kom løpende, så Pekka fra tvers over gata. De pekte, skjønte med en gang hvem det var. Seks av naboene hadde sett Lasse true treet, noen hadde til og med hørt ham banne over «den fordømte plommestanken». Like før klokken ti kom Lasse stormende ut. «Ta det bort! Nå!» Han var rød i fjeset. «Det er ærekrenkelse!» Jeg sto på trammen med armene i kors. «Er det det?» Jeg trakk telefonen opp av lommen, sparket opp videoen og holdt den frem. De første sekundene så han bare forvirret ut. Så kjente han igjen sin egen silhuett, sin egen hånd med stanga, sin egen grimase. Han ble kritthvit. Rundt oss hadde det samlet seg en liten flokk naboer. Ingen sa noe. De bare så på ham.
Fem minutter senere kom politibilen. Jeg hadde ringt dem før jeg bar ut plakaten. Jeg leverte minnekortet, ga en skriftlig forklaring, og seks naboer bekreftet truslene de hadde overhørt. Lasse prøvde å si at det var en nabokonflikt, at treet faktisk var til sjenanse, men betjenten bare noterte og ba ham holde kjeft.
En måned senere måtte han møte i forliksrådet. Han ble dømt til å betale erstatning for trepleie og planting av fem nye frukttrær i nabolagets fellesareal. Regningen havnet på nesten trettiseks tusen kroner. Plommetreet overlevde. Det bar ikke frukt den neste sesongen, men bladene kom tettere og friskere enn noen gang.
Noen ganger, når jeg sitter under trekronen og hører biene surre rundt de siste blomstene, tenker jeg på Magne. Han ville ha sagt at trær er som mennesker. Du kan brekke grenene deres, men hvis roten er sterk nok, finner de alltid en vei tilbake til lyset.
