Regnet hang i lufta over Bergen, det typiske tette, kalde yrret som trenger inn overalt. Sigrid kom ut fra kontorbygget i Strandgaten, trakk pusten og kjente den salte fuktigheten fra Vågen. Klokka var halv seks. Hun gledet seg til å komme hjem, sette på en kjele med te, krype opp i sofakroken med den nye romanen til Lunde. Kvelden var hennes.
Så så hun Magnus.
Han sto lent mot en Leaf, helt urørlig, med armene i kors og et uttrykk hun ikke hadde sett før. Ikke sint. Bare ferdigtygd. Som om all tvil var skrelt vekk, og bare beslutningen sto igjen.
— Så fint at du kommer meg i møte, sa hun lett. — Skulle vi ta en øl på Wesselstuen, eller?
— Vi skal snakke sammen. Nå.
Han ventet ikke på svar. Gikk foran henne inn på den lille kaffebaren ved hjørnet, fant et bord innerst ved det duggete vinduet, og satte seg med begge hendene flate mot bordplaten. Hun fulgte etter, mer nysgjerrig enn bekymret. De hadde vært gift i fire år. Hun kjente hans plutselige prosjekter.
— Jeg har tenkt, begynte han. — Mor er dårlig. Du vet hjertet hennes. Og tante Bodil, hun greier seg ikke alene lenger. De bor jo helt innerst i Sognefjorden, der nede ved kaia. Det er mørkt, det er glatt, trappene er bratte. Noen må være der.
Sigrid tok av seg det våte skjerfet, ristet det lett.
— Hvem da, for eksempel?
— Du.
Ordet landet som en mynt på bordet.
— Du slutter i jobben på fredag. Du sier opp hybelen i byen. Så drar du. Jeg har snakket med mor. Hun gleder seg. Rommet har du fått.
En servitør kom med to kopper svart kaffe de aldri hadde bestilt. Magnus bare nikket uten å se på ham. Sigrid holdt koppen, varmet fingrene. Hun kjente hvordan ordene hans strammet seg rundt henne, men ansiktet hennes røpet ingenting.
— Så det er avgjort, sa hun stille.
— Ja.
— Ikke noe å diskutere.
— Sigrid, vi er da voksne mennesker. Det nytter ikke å syte og drøye. Familien trenger deg. Punktum.
Hun studerte ham i det grå lyset fra vinduet. Regnet silte ned ruten, og det eneste hun tenkte, var at hun i fire år hadde bodd sammen med en mann som så på livet hennes som en fil han kunne slette.
— Interessant, sa hun endelig, og smilte svakt. — Du har altså bestemt at karrieren min, leiligheten min, hverdagen min, alt jeg har bygget, det bare pakker vi ned. Som et par vintersko i april.
— Ikke begynn å ordkløyve nå. Jeg har sagt hva som gjelder.
Han reiste seg. Ikke en berøring, ikke et blikk av varme. Bare en mann som hadde utstedt et direktiv, og som nå betraktet saken som avsluttet. Så gikk han. Regnet tok ham straks, men han bøyde ikke hodet.
Hun satt igjen med kaffen som ble kald. Det var ikke sinnet som brant. Det var forundringen. Hvordan kunne han, som hadde sett henne daglig, som hadde holdt rundt henne om natten og lånt penger av henne da firmaet gikk dårlig, tro at hun var en koffert han bare kunne lempe ut av bilen?
— Jaha, mumlet hun for seg selv. — Da vet vi det.
Hjemme skinte lyset i kjøkkenvinduet. Hun fant ham på soverommet. Han sto bøyd over den store kofferten hennes, den røde fra Samsonite, og pakket. Effektivt, nesten vennlig. Ullgenserne ble brettet, bøkene stablet i en egen haug. Hårføner, ladere, den lille konjakkflasken hun hadde fått av bestemor.
— Du ser, jeg hjelper til, sa han uten å snu seg. — Jeg er jo grei.
— Utrolig grei, sa Sigrid og ble stående i døråpningen. — Nesten rørende.
— Ser du? Jeg visste du ville forstå. Kvinner trenger bare litt tid, så kommer fornuften.
Han klappet henne på kinnet, fornøyd, som en lærer som roser en elev. Så gikk han ut i stua og ringte søsteren sin, men hun rakk å høre stemmen hans: «Ja, Kari, hun drar på fredag. Jeg sa det. Nei, nei, ingen problemer. Hun er helt med.»
Sigrid ventet til han la på. Så tok hun opp sin egen telefon og fant nummeret til svigerinnen.
— Kari, hei. Magnus sier du skal hjelpe til med foreldrene.
— Å, nei, nei, kjære deg, lo Kari i den andre enden. — Jeg har jo barna, skjønner du! Og Lars, mannen min, du vet, han reiser så mye. Jeg har ikke tid til å dra til Sognefjorden, jeg har knapt tid til å pusse tennene. Men jeg sender penger, altså. Hver måned.
— Hvor mye?
— Fem hundre kroner! Hver eneste måned. Det er ikke lite, det, altså. Du må ikke tro at jeg ikke bidrar.
Fem hundre kroner. En tier om dagen. Femti øre i timen for et liv.
— Den rausheten kommer du til Paradis på, Kari, sa Sigrid langsomt. — Fem hundre kroner. For at jeg skal vaske din mors gulv og tørke din fars panne. Mens du sitter hjemme og laster ned serier. Imponerende.
— Nå synes jeg du er spydig!
— Jeg synes du er synsk. Du så jo at jeg kom til å gjøre hele jobben, lenge før jeg selv visste det. Imponerende, sa jeg jo.
Hun la på før Kari rakk å protestere. Snudde seg. Magnus sto der igjen, i døråpningen til soverommet, med en liten håndkoffert i neven.
— Denne trenger du vel til småtterier, sa han og satte den ved siden av den store.
— Omtenksomt.
— Jeg vet da hva du trenger.
Om kvelden, mens han sov, gikk Sigrid ut på badet og ringte Irene. Venninnen gjennom tykt og tynt. De hadde delt hybel i studietiden, de hadde grått på hverandres skuldre, de hadde danset på Feliz til klokka fire i en tid som føltes fjern nå. Irene tok telefonen på første ring.
— Jeg kommer i morgen, sa Sigrid. — Med koffert og greier. Kan jeg bo hos deg en stund?
— Hva har han gjort nå?
— Pakket for meg.
Det ble stille. Så sa Irene med den tørre, trygge stemmen som alltid fikk verden til å stå litt stødigere:
— Jeg setter frem en kopp.
Morgenen kom blek og tidlig. Magnus sto opp i godt humør, lagde kaffe, smurte brødskiver. Nynnende satte han frem frokost til dem begge. Første gang på et halvt år.
— Skal du ikke ringe sjefen din, da? sa han mens han smurte på enda et lag leverpostei. — Si opp? Husker du at du må ha skriftlig oppsigelse? Du kan bruke PC-en min.
— Snart, sa Sigrid og nippet til kaffen. — Jeg må bare ordne noe først.
Hun gikk inn i entreen, der koffertene sto. Begge fulle. Det eneste hun la til, var pc-vesken, ladere og pass. Så ropte hun på Magnus.
— Kan du bære dem ned?
— Ja, selvfølgelig, kjære.
Han tok koffertene, bar dem ut i heisen, ned i gata, stablet dem inn i baksetet på drosjen som allerede sto der. Han var svett i pannen, men blid. Som en mann som endelig hadde fått orden på tingene.
— Sånn, sa han og klasket av seg på lårene. — Da var du klar. Ring når du kommer frem. Hils mor. Og bruk vett i svingene, veiene er glatte der oppe.
Sigrid satte seg inn i drosjen, lukket døren, rullet ned vinduet.
— Magnus, sa hun stille. — Jeg drar ikke til Sognefjorden.
Smilet hans frøs, men bare halvveis.
— Tull, mumlet han. — Du tuller. Du sitter jo i bilen.
— Jeg sitter i en bil, ja. Jeg drar til Irene på Landås. Jeg har aldri tenkt å dra til moren din. Jeg sa aldri ja.
— Men… koffertene… jeg pakket dem jo…
— Du pakket dem. Det stemmer. Du bestemte alt. Alt du glemte, var å spørre meg.
Hun rullet opp vinduet. Drosjen gled ut i den våte morgenen. I sidespeilet så hun ham stå igjen, armene hengende rett ned, munnen halvåpen. Han så ut som en gutt som akkurat har sluppet en ballong og sett den stige rett opp i ingenting.
To dager senere sto han utenfor kontorbygget hennes igjen. Denne gangen med røde ringer under øynene og et uttrykk som vekslet mellom raseri og vantro.
— Du kan ikke bare…! begynte han idet hun kom ut.
— Jo, sa Sigrid og fortsatte å gå. — Det kan jeg.
Han fulgte etter henne oppover mot Torgallmenningen. Regnet hadde endelig gitt seg, og en blek sol prøvde seg frem.
— Mor venter! Kari har mast hver dag! Hele familien står der! Hva skal jeg si til dem?
— Si at du kjører selv. Si at du tar fri, du også. Si at din søster forlater barna en helg og gjør sin del. Familien trenger hjelp, sa du. Da får familien stille opp.
— Men jeg kan ikke! Jeg har jobb!
— Akkurat.
Han stoppet midt i gata. Folk gikk rundt ham som en bekk rundt en stein.
— Hvis du går nå, Sigrid, så er det slutt. Jeg mener det. Jeg vil ikke ha deg tilbake.
Hun snudde seg, langsomt. Betraktet ham. Det var en tynn trussel, og de visste det begge to.
— Magnus, sa hun lavt. — Jeg dro allerede. Den kvelden du pakket kofferten min. Du bare skjønte det ikke før nå.
Hun fortsatte å gå. Solen brøt helt igjennom over Fløibanen, og skyggene ble skarpe og tydelige på brosteinen.
Mobilen pep. Melding fra Kari.
«Mamma er så lei seg. Du som er så flink. Vær så snill. Alle vennene hennes spør etter deg. Kom nå, da.»
Sigrid smilte og svarte:
«Send de fem hundre kronene dine til en vaskehjelp. Jeg er opptatt.»
Hun blokkerte nummeret. Blokkerte Magnus. Stakk telefonen i lomma, gikk innom Godt Brød i Marken og kjøpte en kanelbolle og en chai latte.
Så ringte hun Irene.
— Jeg kommer hjem om en time. Henger den koppen der fortsatt?
— Den står på bordet, sa Irene. — Og Sigrid?
— Ja.
— Bra du gikk.
Kvelden kom stille. Utenfor Irenes stuevindu blinket lysene fra Ulriken. Sigrid krøp opp i sofakroken, trakk pleddet over beina og åpnet endelig den romanen hun hadde gledet seg til.
