— Jeg tok dem.
Maja så opp fra mobilen. Eirik sto i døråpningen til stuen med en liters kartong lettmelk i hånden, fortsatt med ytterjakken på. Regnet drev nedover vinduet bak ham. Klokka var kvart over seks en tirsdag i slutten av september.
— Tok hva? spurte hun.
— Pengene.
Han satte melken på kjøkkenbenken, dro av seg jakken og hengte den pent over stolen. Rolig. Som om han fortalte at middagen var ferdig.
Maja fulgte ham med blikket. Ventet.
— Fra boligkontoen, sa han. — Jeg kjøpte mamma gave. Jubileet hennes.
Gaffelen Maja holdt klirret mot tallerkenen. Hun kjente hvordan varmen i rommet plutselig ble ubehagelig. Boligkontoen. Kontoen de hadde spart på i snart tre år. Hver krone telt. Ingen ferieturer, ingen ny sofa, kjøttdeig på datovarer og kaffe kun på jobben. Alt for at de en dag skulle ha nok egenkapital til en leilighet i Oslo.
— Hvor mye tok du? stemmen hennes var flat.
Eirik trakk på skuldrene. — Åtte hundre tusen.
Åtte hundre. Åtte hundre av de ni hundre og tjue tusen kronene de hadde klart å skrape sammen. Borte.
Hun la gaffelen sakte fra seg. — Si det en gang til.
— Maja, ikke begynn.
— Åtte hundre? Er du… har du mistet forstanden?
Eirik sukket tungt, trakk ut stolen og satte seg. Så på henne med dette uttrykket han alltid fikk når han mente hun overdrev. — Mamma fyller sytti. Sytti. Én gang i livet.
— Én gang i livet? Hva med oss? Skal vi leie en kjellerleilighet i Bærum resten av livet fordi moren din skulle ha festsal på Grand Hotel?
— Det ble Holmenkollen Park.
Maja lo. En kort, hul latter som fikk Eirik til å rynke pannen.
— Du kødder. Åtte hundre tusen på én kveld. Og du bare… tok dem. Uten å si noe. Uten et ord.
— Jeg visste hva du ville si.
— Nettopp.
Ordet hang i luften. Hun så på mannen hun hadde vært gift med i seks år. Ansiktet var det samme. Bare måten han unngikk blikket hennes på som var annerledes. Som en gutt som vet at han har gjort noe galt, men håper å slippe kjeft.
— Når er denne festen? spurte hun stille.
— Lørdag.
— Så alt er bestilt. Betalt. Ferdig.
— Ja.
— Og når tenkte du å fortelle meg dette?
Han svarte ikke. Bare så ned i bordplaten. Maja reiste seg brått. Stolen skrapte mot parketten.
— Så du bestemte at jeg ikke fortjener å vite hva som skjer med våre penger. Våre. Som vi har tjent sammen. Som jeg har tatt ekstravakter for på Aker sykehus hver eneste jævla helg mens du har sett fotball hjemme. De pengene?
— Maja…
— Nei. Du får ikke lov til å "Maja" meg nå.
Hun gikk inn på soverommet og lukket døren bak seg. Låste. Så satte hun seg på sengen og stirret på garderobeskapet uten å se det. Utenfor fortsatte regnet.
De hadde møttes på en fest i studietiden. Eirik studerte økonomi på BI, Maja tok sykepleien på Lovisenberg. Han var morsom. Gavmild. Den typen som alltid spanderte og alltid lo høyt. De første årene var fine. Så begynte det.
Først var det moren. Wenche. Hun ringte hver dag. Eirik måtte hjelpe med hytta på Norefjell. Eirik måtte kjøre henne til time hos spesialist på Aker. Eirik måtte fikse varmepumpen, hun kunne ikke stole på håndverkerne, de var så upålitelige.
Maja syntes det var hyggelig i begynnelsen. Wenche var jo alene. Mannen hadde forlatt henne for en yngre kollega tjue år tidligere, og Eirik var eneste barnet. Selvsagt stilte han opp.
Men så ble det mer. Wenche trengte ny bil. Wenche ville pusse opp kjøkkenet. Wenche fant en leilighet på Frogner hun likte, men den var litt dyr, kanskje Eirik kunne bidra litt? Bare litt.
Og Eirik bidro. Hver gang.
Når Maja prøvde å si noe, ble han stille. Avvisende.
— Hun er moren min. Forstår du ikke det?
— Jo, men hva med oss? Vi har en plan. Leilighet innen tre år. Kanskje barn etter det.
— Vi har god tid. Mamma har bare meg.
Lørdagen kom. Festlokalet på Holmenkollen Park lå badet i lys fra hundre stearinlys. Krystallglassene glitret. Servitørene svevde mellom bordene med hvite keramikktallerkener og smørbløtt kveite. Wenche satt øverst ved bordet i smokingkjole. Hun strålte. Lo. Klemte gjestene. Alle gratulerte Eirik med arrangementet. Alle sa det samme.
— Så flink du er.
— For en sønn.
— Wenche er så heldig.
Maja sto ved vinduet og så utover lysene fra Oslo. Hun telte uker. Timer. Nattevakter. Hver gang hun hadde vært så sliten at beina skalv. Hver middag som ble havregrøt fordi de skulle spare. Og her sto de. I en ballsal til åtte hundre tusen. For én kveld.
— Er det ikke fantastisk? Wenche kom bort til henne med et glass bobler. Hun duftet av tung parfyme. — Eirik har virkelig ordnet dette så fint.
— Ja.
— Han er så snill. Har alltid vært sånn. Husker du da han kjøpte den bilen til meg? Jeg gråt.
Maja smilte stivt. — Jeg husker.
— En sønn som tar vare på moren sin. Det er det viktigste i livet.
Maja snudde seg mot henne. — Og en mann som tar vare på sin kone?
Wenche blunket forvirret. Så lo hun lett. — Du er ung. Du har hele livet foran deg. Jeg har bare Eirik.
På vei hjem satt de i stillhet. Eirik kjørte. Maja så ut av sidevinduet på regnet som hadde begynt igjen. Vindusviskerne gnisset mot ruten. Hun tenkte på noe hun hadde lest en gang. At ekteskap kunne vare i tjue år uten at noen av partene egentlig kjente hverandre.
— Du kunne iallfall late som, sa Eirik plutselig.
— Late som hva?
— At du unte henne dette.
— Jeg skulle late som at du ikke stjal pengene våre?
Han slo hånden hardt i rattet. Maja skvatt.
— Det er mamma!
— Det er alltid mamma! ropte hun tilbake. — Hver gang. Hver jævla gang! Hva med meg, Eirik? Når er det meg?
Han saktnet farten. Svelget. Så sa han rolig, nesten kaldt: — Du er bare sjalu.
Maja stirret på profilen hans i mørket. Gatebelysningen gled over ansiktet. Kjeven som strammet seg. Øynene som holdt fast ved veien. Og hun forsto at han mente det. Han trodde virkelig at dette handlet om misunnelse.
— Nei, sa hun stille. — Jeg er ikke sjalu. Jeg er sviktet.
Eirik svarte ikke.
Dagene etter festen ble annerledes. Ikke fordi de kranglet mer. Men fordi stillheten mellom dem endret karakter. Tidligere hadde stillheten vært et pusterom mellom to som kranglet. Nå var den en vegg. Maja lagde middag, vasket klær, gikk på jobb. Men hun sluttet å spørre om dagen hans. Sluttet å sende meldinger. Sluttet å bry seg.
En kveld kom Eirik inn på stuen mens hun så på TV. Han satte seg i lenestolen. Drakk av ølflasken han holdt.
— Jeg har tenkt, sa han.
Maja svarte ikke.
— Kanskje jeg burde ha spurt deg.
Hun dempet lyden på fjernkontrollen. Så på ham. — Kanskje?
— Greit. Jeg burde ha spurt deg.
— Det forandrer ingenting.
— Hva vil du jeg skal gjøre da?
Hun trakk pusten dypt. — Jeg vil at du skal forstå én ting. Dette handler ikke bare om penger. Penger kan vi tjene igjen. Det handler om at jeg ikke betyr nok til at du tenker på meg før du handler. Jeg er en ettertanke. Jeg er 'nei, hun finner seg i det'. Jeg er 'Maja blir sur, men det går over'.
Eirik så ned.
— Og det verste, fortsatte hun, — er at moren din vet det. Hun vet at hun kan ringe deg klokka to om natten og si at hun er ensom, og du kjører. Hun vet at hvis hun sier 'Eirik, jeg trenger deg', så glemmer du alt annet. Inkludert meg.
Han kremtet. — Det er ikke sånn.
— Jo. Det er akkurat sånn.
Natten etter kunne ikke Maja sove. Klokka var nesten tre da hun hørte Eirik snakke lavt i stuen. Hun gikk mot døren. Lyttet.
— …nei, mamma, hun er bare sliten… nei, det går bra… ja, hun er litt opptatt av penger for tiden. Jeg vet ikke.
Hun trakk pusten skarpt. Der var det igjen. Samtalen bak ryggen hennes. Alliansen. Rollen hun var tildelt: den kjipe, den vanskelige, den som ikke forsto. Hun skyvde døren opp og gikk inn i stuen. Eirik så overrasket opp.
— Jeg må gå, mamma.
Han la på.
Maja ble stående.
— Du sa det akkurat. Hørte du selv hva du sa? Hun er litt opptatt av penger. Som om jeg er en gjerrigknark som klager på småbeløp.
— Det var ikke sånn ment.
— Men du sa det likevel. Du plasserte meg der. Igjen.
Eirik gned seg i ansiktet. Han så sliten ut. Eldre enn førtito.
— Hva vil du ha fra meg?
— Jeg vil at du skal velge.
— Velge hva?
— Meg.
Han stirret på henne.
— Én gang, Eirik. Én gang vil jeg at du velger meg foran henne. Ikke for alltid. Ikke mot henne. Men tydelig nok til at jeg kjenner at jeg er din kone. Ikke en forstyrrelse i forholdet ditt til moren din.
Det ble stille. Så la Eirik fra seg mobilen på bordet. Reiste seg. Gikk mot henne.
— Jeg vet ikke om jeg klarer det, sa han lavt.
Majas hjerte sank.
— Men jeg vil lære.
Dagen etter kom han hjem tidligere enn vanlig. Satte seg ved kjøkkenbordet mens Maja lagde pasta.
— Jeg har snakket med mamma.
Hun snudde seg. — Og?
— Jeg fortalte at vi måtte ta penger fra bufferkontoen for å dekke fellesutgiftene denne måneden. At det ble stramt. På grunn av festen.
— Hva sa hun?
— Hun ble stille. Så sa hun at jeg kunne ha sagt ifra. At hun kunne betalt noe selv.
Maja satte seg. — Sa hun det?
— Ja.
— Bra.
— Og så sa jeg noe annet.
— Hva?
— At jeg er lei meg. For at jeg har satt henne foran deg. Hele tiden.
Maja visste ikke hva hun skulle si. Tårene presset på. Men hun gråt ikke.
— Takk, sa hun bare.
Eirik solgte båten sin. En gammel tresnekke han elsket. Han fikk to hundre og tjue tusen. De gikk inn på boligkontoen. Ikke nok til å dekke alt. Men nok til at kontoen begynte å ligne på noe igjen. Nok til at det føltes som en start.
Han begynte å gå i terapi. Hver torsdag ettermiddag. De første gangene kom han hjem og sa ingenting. Så en kveld satte han seg ned og fortalte om barndommen. Om faren som dro. Om alle kveldene han trøstet moren sin da hun gråt. Om hvordan han ble mannen i huset som tolvåring. Og om hvordan han aldri klarte å slutte å være det.
— Hver gang hun ringer og trenger meg, sa han, — føles det som om jeg er tolv igjen. Og hvis jeg ikke svarer, kommer den skyldfølelsen. Som et slag.
— Det er ikke din feil, sa Maja sakte.
— Jeg vet. Det tar bare tid å forstå det. Her. Inni. Han la hånden på brystet.
Sommeren kom. Wenche ringte sjeldnere. Eirik svarte alltid. Men han sa oftere nei. Først små nei: nei til å kjøre henne til IKEA. Nei til å komme og henge opp bilder. Så et stort nei: nei til å låne henne penger til ny terrasse på hytta.
Wenche ble sint. Ringte Maja en kveld hun aldri pleide å ringe.
— Har du snudd sønnen min mot meg?
Maja trakk pusten. — Nei. Jeg har bare bedt ham være ærlig med seg selv om hva han trenger.
— Han var lykkelig før.
— Var han? Eller var det du som var lykkelig?
Stillhet i røret. Så et knepp. Wenche hadde lagt på.
Høsten kom med frost på bakken og gresskar utenfor butikkene. Maja sto på trikken hjem fra jobb en kveld da Eirik sendte en melding. Ett bilde. Av en nøkkel.
Under sto det: "Velkommen til visning. Frogner. 62 kvadrat. Store vinduer. Balkong."
Hun smilte ned i skjermen. Kanskje. Kanskje.
De kjøpte leiligheten i november. Da de sto i den tomme stuen med malingslukt i nesen og et utsyn mot Frognerparken, la Eirik armen rundt henne.
— Der ute et sted, sa han og nikket mot vinduet, — står Holmenkollen Park.
— Skal vi gå dit og be om pengene tilbake?
Han lo. — Nei. Jeg tenkte vi kunne gå ut og spise. På din favorittrestaurant. Uten at noen fyller år.
Hun lente hodet mot skulderen hans. Kjente lukten av nytt treverk. Lyden av trikken langt nede i gaten. En by som bruste utenfor. Og en fremtid som endelig var deres.
— Det er en avtale, sa hun.
