Rørieggeren så på røret under kjøkkenvasken og plystret lavi. En lang, tynn stråle med rustfarget vann silte ned i bøtta.
– Denne blandebatteriet er ferdig, sa han og nikket mot den gamle krana. – Pakningen er gått, og gjengene inni er spist opp. Dere må ha nytt.
Lena strøk en hårtust bak øret og kjente murringen av hodepine som alltid kom når uforutsette utgifter dukket opp. Hun så bort på Henrik. Han sto lent mot kjøkkenbenken med armene i kors og et uttrykk som om rørieggeren snakket et fremmed språk.
– Hva koster det? spurte Lena.
– En grei standardmodell, montering inkludert, rundt syv tusen, sa rørieggeren. – Pluss deler. Si åtte og en halv totalt.
Hun nikket. De trengte vann på kjøkkenet. Det var ikke en luksus.
– Vi deler, som vanlig, sa hun til Henrik da rørieggeren hadde gått.
Henrik tok en slurk av kaffekoppen og så på henne med hevede øyebryn.
– Deler? Jeg klarer meg med vann på badet. Du er den som absolutt må skylle grønnsaker i tre omganger. Hvis du vil ha en sånn spesialkran med uttrekkbar dusj og gud vet hva, får du ta den på din regning.
Lena så på ham. Hun ventet på et smil, et tegn på at han tullet. Det kom ikke noe smil.
– Det er en kjøkkenkran, Henrik. Vi bruker den begge to.
– Jeg hadde greid meg med en vaskebøtte, jeg.
Hun husket forrige uke. Hun hadde spurt om de kunne spleise på en bursdagsgave til hennes søster. Han hadde ristet på hodet og sagt: «Din familie, dine utgifter.»
Lena hadde trukket pusten dypt og latt det passere. Men noe hadde satt seg fast den gangen. Nå vokste det.
– Ok, sa hun. – Vi tar alt separat fra nå av. Dine penger er dine, mine er mine.
Henrik trakk på skuldrene. – Akkurat sånn det burde være. Ekte likestilling.
Det hadde gått nesten tre år siden den morgenen. Lena betalte krana selv. Hun betalte bilverkstedet selv da girkassa røk. Hun betalte tannlegeregningen selv. Og da moren hennes, Berit, havnet på sykehus med hjerteklaff som måtte opereres, betalte hun opptreningen selv også. Tre uker på et rehabiliteringssenter utenfor Bergen, med fysioterapi og spesialtilpasset kosthold. Sykehuset dekket operasjonen, men trettifiretusen kroner for oppholdet måtte hun ut med selv.
Hun hadde spart i et halvt år. Kuttet ut lunsj ute, solgte den gamle symaskinen, sa nei til vennehelger. Pengene sto på en egen konto, øremerket morens hjerte. Trettifiretusen og tre hundre. Nøyaktig nok.
Lena satt på soverommet en torsdagskveld og dobbeltsjekket kontoutskriften. En varm følelse av lettelse spredde seg i brystet. Om to uker kunne hun ringe senteret og bekrefte plassen. Telefonen summet på nattbordet. En melding fra Henriks mor, Gry, i den felles chatten de knapt brukte lenger.
«Hei dere! Jeg fant et fantastisk kursted utenfor Sandefjord. De har varme kilder og spesialbehandling for leddgikt. Lege anbefalte det. Tolv dager, kun 36 000. Men jeg MÅ ha svar i morgen, ellers går plassen til noen andre. Lena, du som alltid har kontroll på økonomien, kan ikke du legge ut? Henrik, pass på at hun får det gjort. Klem!»
Lena stirret på skjermen. 36 000 kroner. Trettiseks tusen. Det var mer enn hun hadde spart til moren sin. Det var et ran. Og formuleringen – «Lena, du som alltid har kontroll, kan ikke du legge ut?» – som om hennes sparing var familiens felles reservekonto.
Hun la telefonen fra seg med skjermen ned. Stemmen til Henrik kom fra stua.
– Hørte du meldingen fra mamma? Du må få betalt den i morgen. Det er visst populært.
Lena reiste seg. Hun gikk ut i stua og ble stående i døråpningen. TV-en sto på uten lyd. Henrik satt i godstolen med nettbrettet.
– Jeg betaler ikke den regningen, sa hun.
Han så ikke opp. – Ikke tull nå.
– Jeg tuller ikke. Din mor, dine penger. Det var du som sa det. Mange ganger.
Nå så han opp. Øynene smalnet.
– Dette er helt annerledes. Du kan ikke sammenligne mors helse med en kjøkkenkran. Det er patetisk, Lena.
– Jeg sammenligner ingen ting. Jeg gjentar bare det du selv har sagt i årevis. Vi lever på hver vår lønn. Din familie, ditt ansvar.
Hun gikk inn på soverommet igjen og lukket døren. Hun hørte ham mumle noe, så tastelyder på telefonen. Han skrev til noen. Hun visste hvem.
Neste ettermiddag kom det et smell i ringeklokken. Ikke et vanlig ring, men et langt, insisterende trykk som om noen la hele håndflaten på knappen. Lena gikk ut i gangen og så gjennom kikkhullet. Der sto Gry, pakket inn i en lys beige kåpe, med et fast smil og en kurv i hendene. Ved siden av henne sto Henriks søster, Camilla, i joggebukse og hettegenser, og Camillas samboer, Ronny, som fylte resten av døråpningen med den brede kroppen sin.
Lena åpnet døren. Ikke fordi hun ville, men fordi hun visste at hvis hun lot være, ville naboene få et show.
– Hei, kjære deg! utbrøt Gry og skred inn uten å vente på invitasjon. – Vi tenkte å stikke innom. Jeg tok med eplekake. Hjemmebakt!
Lena husket forrige gang Gry kom med «hjemmebakt». Eplekaken hadde vært fra en boks og utløpsdatoen var passert med tre uker. Hun tok imot kurven og satte den på kommoden.
Campingstolene i stua knirket da alle satte seg. Ronny ble stående lent mot veggen med armene i kors. Lena satte seg ytterst på sofaen.
– Lenavennen, begynte Gry med varm stemme. – Jeg vet vi kom brått på, men dette er alvorlig. Du så meldingen min om kurstedet. Legen sier jeg må få behandling for leddene. Du aner ikke hvor vondt jeg har det.
Hun holdt frem hendene sine som bevis. Neglene var nylakkerte, korallrosa.
– Jeg forstår det, svarte Lena rolig. – Men jeg kan ikke betale. Pengene mine er bundet opp.
Camilla himlet med øynene. – Du har da alltid penger på bok. Du er jo den eneste i denne familien som aldri unner deg noe.
– Camilla har rett, sa Gry og lente seg frem. – Du er så flink til å spare. Og vi er jo familie. Familien hjelper hverandre. Sånn er det bare.
Lena trakk pusten. – For tre uker siden ba jeg Henrik om hjelp til å dekke et mellomlegg for min mors rehabilitering. Han sa: «Din mor, ditt problem.» Jeg har godtatt den regelen. Men da gjelder den for alle.
Grys ansikt skiftet. Varmen rant ut av blikket som vann av en sil. Hun satt helt stille et øyeblikk. Så kom det, lavt og hardt:
– Så du nekter. Du sitter her, med dine fine møbler og din gode lønn, og nekter din manns mor helsehjelp?
– Jeg nekter ingenting, sa Lena. – Jeg bare betaler ikke. Henrik kan betale. Det er hans mor.
Camilla reiste seg brått. – Du ekle, gjerrige drittkjerring. Nå har jeg hørt nok.
Hun gikk mot vesken som Lena hadde hengt over stolryggen. Lena var på beina før Camilla rakk å åpne glidelåsen.
– Hva gjør du?
– Finner bankkortet ditt. Vi tar en tur til minibanken. Du får bli med eller ikke, men pengene skal du ut med.
Ronny tok et skritt frem og stilte seg i veien for Lena. En massiv, taus sperre.
Lena kjente adrenalinet sive inn i blodet, isende kaldt. Hun snudde seg rundt, grep telefonen fra bordet og holdt den opp foran ansiktet. Den røde prikken i skjermen blinket.
– Video, sa hun høyt. – Alt blir filmet. Dere har tatt dere inn uten lov. Nå forsøker du å stjele bankkortet mitt. Det er ran. Det er en politisak på sekunder.
Camilla frøs med hånden nedi vesken. Hun snudde seg sakte, så på telefonen, så på Gry som satt med åpen munn.
– Slett den, sa Ronny mørkt. – Slett den nå.
– Jeg slipper dere ut av leiligheten, så sletter jeg ingenting, sa Lena. – Men hvis én av dere rører meg eller min eiendom igjen, ringer jeg ett-tre. Direktesending fra stua.
Gry reiste seg langsomt. Hun virket ti år eldre enn da hun kom.
– Du kommer til å angre på dette, Lena. Henrik kommer til å få vite alt. Han kommer til å kaste deg ut.
– Jeg angrer allerede, sa Lena. – Angrer på at jeg ikke satte ned foten for mange år siden. Ut. Nå.
Camilla slengte vesken i gulvet, sparket til kurven med eplekake så den veltet, og forsvant ut i gangen. Ronny fulgte etter, med sammenbitte tenner. Gry stanset i døråpningen. Så seg tilbake med et smil som ikke rakk øynene.
– Din mor ligger på sykehus. Kanskje det er et tegn. Skjebnen har en måte å straffe de som fortjener det på.
Så gikk hun. Døren smalt igjen.
Lena sto alene midt i stua. Den veltede kurven lå på gulvet. En brun eplekakeklump hadde løsnet og klistret seg til parketten. Bena hennes skalv, men hendene var helt stille. Hun låste døren, satte på sikkerhetskjettingen, og dro pusten dypt inn.
En time senere hørte hun nøkkelen i låsen. Den rykket og vred seg, kjettingen strammet seg. Så et smell i døren.
– Lena! Åpne!
Hun satt i sofaen. Reiste seg, gikk rolig bort og lukket opp.
Henrik stormet inn. Ansiktet var mørkerødt, kjeven stram.
– Hva faen er galt med deg? Du kastet ut min mor! Min søster! Du er ikke riktig skrudd sammen!
– Jeg kastet ingen ut. Jeg ba dem gå. Etter at Camilla forsøkte å ta bankkortet mitt fra vesken min.
– Du lyver! Mamma sa at du truet dem med politi og kalte henne en parasitt!
– Jeg har video, sa Lena.
Han stanset. Det lille ekstra skrittet han hadde tatt mot henne, ble stående ufullendt.
– Hva?
– Jeg filmet hele greia. Camilla med hånden nedi lomma mi. Ronny som sperret meg inne. Din mors velsignelse av ranet. Alt ligger trygt på telefonen.
Stemmen hennes var lav og klinisk. Som om hun leste opp en værmelding.
Henrik svelget. Han trakk pusten for å si noe, men hun var ikke ferdig.
– I tillegg har jeg vært i banken i dag. Vet du hva jeg fant?
Hun gikk bort til sekretæren og tok frem en brun konvolutt. Den var ikke forseglet. Hun spredte papirene utover spisebordet.
– Du har en sparekonto jeg ikke visste om. Sjefen min i banken var så vennlig å ta utskrifter for felleskontoene våre. Her, se. Hver måned overfører du mellom fire og tolv tusen til Camilla. Merket «hjelp til bil», «forskudd arv», «bare en overraskelse». Du har gitt søsteren din over nitti tusen på to år. Mens jeg betalte kjøkkenkrana selv.
Henrik så på papirene. Han ble hvit rundt nesen. Det var det eneste stedet fargen forsvant.
– Den kontoen har du ingenting med å gjøre, sa han lavt.
– Nei. Ikke sant. Akkurat som mitt kort har ingenting med din mor å gjøre. Du har et valg nå. Enten så skriver vi under på en avtale om deling av eiendeler her og nå, hvor dine private overføringer forblir dine og mitt oppsparte forblir mitt. Skilsmisse på ordentlig vis. Ellers går hele denne bunken til retten. Og videoen til politiet.
Han stirret på henne. Øynene var blanke av raseri, men noe bak raseriet begynte å slå sprekker. Tvileren. Kalkulatoren.
Camilla hadde en prikk på rullebladet. En gammel sak om butikktyveri. Det var derfor hun alltid var så forsiktig med jobbsøknader. Lena visste det. Camilla visste at Lena visste det. Det var derfor Camilla ble så desperat da kameraet kom opp.
Henrik grep papirene, krøllet dem sammen. Åpnet munnen for å tordne, men så ringte telefonen hans. Han så på skjermen. Camilla.
Han tok den, gikk bort til vinduet, snakket lavt. Lena hørte svake stemmer, så en skrapende lyd idet han avsluttet.
Han snudde seg.
– Du får viljen din, stønn.
To uker senere sto Lena på en flyplass utenfor Bergen. Moren hennes sto ved siden av henne, blek men med rett rygg, klar til å gå ombord på flyet til Sandefjord – til rehabiliteringssenteret ved havet, med fysioterapi og hjertevennlig kosthold. 34 300 kroner var overført. Kontoen sto i grønt.
Skilsmissepapirene var sendt. Leiligheten lå ute for salg. Gry hadde fått et kuropphold – betalt av sønnen, da han omsider fant frem sparekontoen sin selv. Camilla hadde sluttet å ringe. Ronny også.
Lena hadde flyttet inn i en liten leilighet i Sandviken, med utsikt mot vannet og naboer som hilste. Dagen hun hentet nøkkelen, fant hun en lapp i postkassen. Den var ikke signert, men hun kjente igjen håndskriften.
«Du er en kald og beregnende kvinne. Du vil angre.»
Hun brettet den sammen, stakk den i baklommen og tok ut en blyant og skrev på baksiden av den gamle handlelisten hun hadde i vesken:
«Kald er bedre enn dørmatte.»
Hun tenkte på å sende den. Men hun lot være. I stedet kjøpte hun en brød på bakeriet nederst i gaten, gikk hjem, og åpnet vinduer. Mai-luften strålte inn. Hun stod lenge og så på en båt som seilte utover Byfjorden. Så gikk hun på badet og tappet varmt vann i badekaret. Hun ble stående og se på den nye krana. Den var betalt. Hun hadde tatt den med seg.
