NO

Alle som kjente Sigrid, visste at håret var en del av identiteten hennes. Det var tykt, kobberrødt og rakk henne nesten til hoftene. Hun hadde det alltid løst,

Lars våknet kvart over fem, som han hadde gjort hver morgen siden ulykken. Regnet slo mot ruten i stua. Han ble liggende og lytte til dryppene fra takrennen,

Marianne sto ved kjøkkenbenken og rørte i pannen. Det var lørdag, hennes dag, og hun hadde gledet seg til en rolig kveld med hjemmelaget fiskegrateng og et glass

— Line, tror du på mirakler? — hvisket han mens mattelæreren strevde med tavla. — Nei, Andreas. Sannsynlighet og fysikk, det er alt. — Du er så kjedelig!

Det snødde tett over Bergen den ettermiddagen, og Henrik stirret ut av vinduet med en kopp kald kaffe i hånden. Han hadde aldri skjønt seg på tro. Det

Regnet trommet mot bilruten mens jeg satt utenfor dyrebeskyttelsen i Bergen og holdt et gammelt kattebur i fanget. Inne i veska lå en handlepose med én pusematte, én

Mettes telefon lå på kjøkkenbenken og vibrerte mens hun dusjet. Jeg hadde aldri sjekket meldingene hennes før. På tjueto års ekteskap hadde den tanken faktisk aldri slått meg.

En fredag i september kom jeg hjem klokken kvart på fire. Sjefen på kontoret i Bergen sentrum hadde sendt oss hjem på grunn av et strømbrudd, og regnet

Vindkastene utenfor Haukeland sykehus pisket regnet mot vinduet i åttende etasje. Emil knuste en doritos-chip mellom fingrene uten å merke det. Blikket hans var låst på Jenny –

Svigermor slo det hardt ned mot kanten av kjelen, rett foran nesen på ungene mine. — Dette er ikke til dere. Det er til bestefar. Moren deres får